torsdag 17. november 2011

Volver

Jeg er da tilbake i Mérida. Jeg har faktisk vært her en liten stund allerede (ca 36 timer), men jeg er litt treg når det kommer til disse sosiale mediene.
I løpet av de 36 timene har jeg fått sjekket inn på det helt fantastisk koselige Casa Ana B&B (anbefales!), dusjet (sterkt nødvendig etter nesten 30 timer på reisefot), sovet (min gud, hvor jeg har sovet), besøkt fakultetet og hilst på Memo, Dante og Alexandra, spist og drukket på Mayan Pub (hvor jeg ble gjenkjent av betjeningen, det er koselig det), samt handlet bøker og slappet av.

Væroppdatering:
- Mye "kaldere" enn sist, temperaturen befinner seg faktisk jevnt over under 30-tallet.
- Minst like fuktig luft som sist! Jeg har fått tilbake det fantastiske Mexico-håret mitt, noe jeg bare er sånn passelig fornøyd med.
- Mindre regn, men ikke så lite som jeg skulle ønske...

I dag er slapp-av-dag, da Memo fant ut at han ikke skulle si ifra om vi (joda, Jo Sindre er fortsatt med!) kunne være med ham på tur eller ikke. Konsekvens: Vi tør ikke bevege oss bort fra huset i tilfelle vi må møte opp på kort varsel. Kjekt det!

I morgen er derimot planen å forflytte seg litt utenfor bygrensene. Vi skal henge oss på et lite lass med studenter som skal til Campeche hvor det foregår en eller annen Maya-kongress. Memo skal holde foredrag, og vi skal være en del av den moralske støttegruppa.
Det blir sikkert gøy, for jeg har ikke vært i Campeche før.

Ellers er håpet å få gjort noe i Cueva Silje i løpet av helga. Kalle er jo også her, men han og fruen drar tilbake til kalde, regntunge, mørke Trondheim på tirsdag, så det er litt tidspress når det gjelder å få ting gjort.

Memo har forøvrig hintet frempå om at det blir mer dykking! Jeg vet imidlertid at Memo ikke saler opp og rir på samme dag (gammelt jungelord), så jeg tilbakeholder entusiasmen noe...

Hasta la vista!

Silhe.

mandag 26. september 2011

Cemetry gates.

A dreaded sunny day
So let's go where we're happy
And I meet you at the cemetry gates

Lørdag var det tid for kirkegårdstitting, en hobby jeg har. Det er også en hobby Alexandra har, men hun bruker gjerne å ta med seg souvernirer. Det gjør ikke jeg, da.
Kirkegården her i Mérida er egentlig ganske lik kirkegårder jeg har sett på sørlige breddegrader tidligere, men mange av gravmonumentene var i heller dårlig forfatning.



Kirkegården var også større enn noe jeg har sett tidligere, og inneholdt derfor både asfaltert vei og rundkjøring. Kjekt.



Her poserer Phoenix velvillig ved siden av et bekken som lufter seg litt.


Dette monumentet ble raskt min favoritt.


Men dette var ikke så altfor gærent det heller.


Tja, er vel ikke så mye mer å si. Avsluttet dagen med besøk på italiensk restaurant (som seg hør og bør når man er i Mexico), Mayan Pub og påfølgende nachspiel hjemme hos oss. Tequilaen jeg hadde kjøpt i gave må erstattes.

Nå skal jeg være rimelig ajour med oppdateringene. Straks drar jeg sørover til Oxkutzcab igjen, og da skal jeg ta bilder av casitaen min. Den er ganske nusselig.

Jobboppdatering II

Så litt om jobbing igjen da. Vi brukte første del av forrige uke på å lime sammen relativt moderne glasskår slik at de ble forvandlet til fine flasker. Mye pusling her i Mexico, men det er trivsel.
Jo Sindres ambisiøse prosjekt. Var vel stort sett denne han puslet med hele veien.

Jeg, derimot, valgte (ubevisst) de noe enklere posene med glass, og fikk satt sammen flerfoldige flasker.

Onsdag kveld var vår tid på fakultetet stort sett over for denne gang, og de neste to ukene skal etter planen tilbringes i Oxkutzcab (si det flere ganger etter hverandre, du...). Vi dro dit på torsdag for å se litt på hva vi skal gjøre. Vi ble med på en liten registreringsrunde i nærområdet, og vi fikk se flere husfundamenter og en choltun (underjordisk vannlagringsinnretning). Wilber (eller Wilbur eller Wilmer, er ikke helt sikker der, gitt) ga oss også en liten kulinarisk rundtur i området.

Stor lime som ikke er lime, men som brukes som lime.

??? Bær som ble gule når de modnet, smakte søtt og emment, og inneholdt en del tanniner. Hva de het har gått meg hus forbi...



Appelsin og mandarin! Rett fra treet. Gøy det. Begge var grønne og fulle av stein, men godt læll.

Choltun!

Jeg fant et gresskar, men det holdt jeg for meg selv.

Jeg drikker ferskt kokosvann mens jeg inntar en ny dotteposering.


Habanero! Muy picante...


Jobb og jobb... Vel, blir vel mer ordentlig arbeid i ukene fremover.
Basecampen der nede er forresten ganske søt. Jeg har min egen lille casita med hengekøye (som er helt jævlig å sove i!) og en liten platting. Og eget bad! Takk! Dessuten er det svømmebasseng der, og en søt liten beagle-aktig hund. Stas!

Ek'Balam & Chichén Itza

Søndag for en uke siden var det på tide med en ny site-seeing (som jeg liker å kalle det). turen gikk til Ek'Balam og Chichén Itza, sistnevnte den kanskje mest kjente lokaliteten i hele Mexico. For å oppsummere kort: Ek'Balam, hvor vi dro først, var fantastisk, og veldig annerledes enn Mayapan. De hadde for eksempel ballbane, noe som manglet i Mayapan. Chichén var også fantastisk. Jeg hadde lave forventninger til denne, da Ale konsekvent har omtalt det som Disneyland. Strukturene var imidlertid nesten verdt alt oppstusset, men ingen tvil om at Chichén er mer kommersialisert enn de andre lokalitetene jeg har vært på, med tilsvarende mengde turister og selgere.

Uansett, her er i alle fall bildene:



Må nesten ha med et utsiktsbilde fra Ek'Balam også. Sånn for sammenligningens skyld.


Skjell i trappa. Så det så.

Resultat: legger og lår av STÅL!

Ballbane! Elsker disse.

Ale og Phoenix. Gromjinter. :)

Ett eller annet om popcorn og helipad. Koselig stemningsbilde i alle fall.

Phoenix i maisåkeren.

Etter å ha vandret rundt i ruinene, måtte vi jo ta turen til den nærliggende cenoten også. I kjent bondefangerstil betalte vi for fire, men fikk bare en billett. Jaja.

Cenoten var imidlertid ganske så fin, og jeg ville bade. Gjorde det ikke.

Så reiste vi til....

Kukulkantempelet i Chichén, den som har en miniatyr-replika i Mayapan. Vi fikk imidlertid ikke lov til å ta på eller gå på noe som helst. Forståelig, men litt kjedelig.


Gigantisk ballbane, også stengt av. Bare se (så vidt), ikke røre.

Cenote sagrado

Mur av hodeskallesteiner

Hei!

"And that, as they say, is that" (nerd alert)

tirsdag 13. september 2011

Jobboppdatering.

Bare sånn at ingen skal tro at jeg bare løper rundt og ser på spennende ting og sover lenge og drikker masse og sånn, så skal jeg nå gi en liten oppdatering på det jeg faktisk er her for å gjøre, nemlig jobb.

Som tidligere nevnt har jeg vært innom både bioarkeologi og zooarkeologi og jobbet med bein. De siste dagene har jeg imidlertid fått prøve meg på nok en side av arkeologien, nemlig paleoetnobotanikk. Dette er en gren som absolutt har sitt naturvitenskapelige alibi i orden, selv om subjektiviteten selvfølgelig stikker nesa innom i ny og ne.
Jeg og Jospe har fått prøvd oss litt på fosfatanalyse, en metode som brukes for å spore rester etter organisk materiale i jordsmonnet.

Kort fortalt plasserer man en liten jordprøve på et stykke papir, hvorpå man tilfører litt forskjellige syrer i en gitt rekkefølge (ikke spør meg om hvilke syrer det var snakk om, for det har jeg glemt, og jeg gidder ikke jukse ved å google det, for det ville vært for åpenbart). Papiret farges så blått når fosfater reagerer med disse syrene, og blåfargens ustrekning og intensitet gir da en indikasjon på hvor mye fosfat det er i jorden.

Vi fikk også forsøke oss på karbonatanalyse. Litt jord ble puttet i et reagensrør, og en eller annen syreløsning ble tilsatt. Reaksjonens styrke tilsvarte da mengden karbonat i jorden.

Disse analysene kan da gi svar på hva forskjellige områder innenfor en lokalitet er brukt til.

Enkelt forklart, og jeg skjemmes ikke over å si at jeg neppe kan forklare det noe bedre. Jeg er jo ingen kjemiker eller paleoetnobotaniker. Gøy var det uansett!

Jeg skulle liksom ta bilder av oss i labfrakker bak flasker og reagensrør, men kameraet mitt hadde bestemt seg for å ta en liten ferie for å få ladet batteriene litt. Derfor blir dette et kjedelig blogginnlegg med bare tekst og ingen bilder.

Bilder blir det derimot til helgen. Det er uavhengighetsdag her i landet på fredag, så det betyr langhelg fra og med torsdag. Planen er foreløpig å observere festlighetene på fredag, samt bruke helgen på utflukter til Chichén Itzá og Ek'Balam, og da skal kameraet mitt ha kommet til hektene igjen.

Montezuma er forresten ikke hevngjerrig lenger, og jeg sier takk for det! (Jinx...)

mandag 12. september 2011

Màayapáan

Først litt harde fakta: Mayapan er en senpostklassisk Maya-by (eller rettere sagt ruinene etter denne), og ligger ca. 4 mil sørøst for Merida. Rykter skal ha det til at maktsenteret ble flyttet hit etter at Chichen Itza ble forlatt. De samme ryktene skal ha det til at Kukulkan-tempelet (se bilder lenger ned) er en miniatyrkopi av den i nevnte storby.
Mayapan blir av mange betraktet som en noe kjedelig og lite imponerende by, men jeg ble ganske forelsket i den. Den er ikke så veldig stor, det skal sies, og jeg har heller ikke så mye å sammenligne med, men det var herlig å gå rundt i så vakre omgivelser uten å måtte stampe i kø etter brautende, amerikanske turister. For det var nesten ingen der, bortsett fra oss. Kanskje en 5-10 stykker. Herlig!

Det er for så vidt også ganske enkelt å komme seg hit. Vi tok bussen fra busstasjonen i Merida. En vanlig rutebuss som stanset 50 meter fra billettluken, og som kostet rundt 15 NOK. Turen tok en liten time eller noe. Jeg vet ikke helt, egentlig, for jeg sov mesteparten av turen. Gikk dermed også glipp av pyramiden som stod plantet midt i en liten landsby vi kjørte gjennom. Anyways. Her følger noen bilder. Jeg gadd ikke laste opp alle, fordi blogspot suger på bildehåndtering. Enjoy!




En frodig, skyggefull allée leder ens fottrinn og oppmerksomhet direkte mot dette imponerende vitnesbyrd om den fordums storhet som rådet i området kjent som Yucatán... Jadda. her er i allefall det første du ser av Mayapan. Og takk gud for skyggen....


Kukulkan-tempelet rett frem til venstre (pyramiden)! Jeg lurer på om Mayaene hadde gressklippere, forresten. Ellers ledes tankene mine hen til Serious Sam, i et av spillene labber han rundt i et slikt område og plaffer ned romvesener, hvis jeg ikke husker helt feil.

Meg foran Kukulkan-tempelet. Dette er et bevis på at jeg ikke sitter i skjul på Flisa og klipper og limer fra google. Jo Sindre skimtes i bakgrunnen. Hvis du lurer på pyramidens dimensjoner, er han et verktøy du kan bruke. Han er 1,93 so you do the math. Ellers kan jeg si at jeg er ikke sur, jeg bare myser veldig i solskinn og da får jeg sinnablikk.

Her skimtes Jo Sindre på tur opp på toppen av tempelet. Dårlig vedlikehold av trapper i området. Risikovurdering ble foretatt og HMS-tiltak iverksatt. Vi var for eksempel edru og gikk ikke med hendene i lommene (det forverrer balansen merkbart!). Jeg så heller ikke ned, for det har jeg hørt er en dum idé.

Her har jeg tatt bilde fra toppen av tempelet. Jeg synes ikke Mayapan er kjedelig i det hele tatt! Fint er det faktisk.

Her er utsikten andre veien. Her kan vi begynne å snakke kjedelig... Ingen vits i å ta panoramabilde eller noe, for det ser sånn ut i alle retninger. Yucatan i et nøtteskall.

Her er et bilde av meg, mens jeg står på toppen av tempelet og gjør mitt beste for å se ut som en dott (noe jeg synes jeg lykkes litt vel bra med). Nok et bevis på at jeg ikke sitter i skjul på Flisa og klipper og limer fra google.

Og så skulle man ned igjen... Ekstremsportsutøvere kan være troende til å prøve seg på en nedstigning langs trappens midtparti. Jeg er pinglete (,fornuftig og med en sunn respekt for døden) og velger trappetrinnene til høyre i bildet. Og jeg lever godt fortsatt.


Til slutt et bilde jeg har tatt til ære for min kjære Martin! Dette er ett stykk viltvoksende avokado som hadde ramlet ned fra et tre som vokste opp fra den hellige cenoten rett ved tempelet. Og den var stor! Det den derimot ikke var, var moden, så jeg la den ned igjen.

Jeg tok maaaaange flere bilder, så den som har lyst kan komme på besøk en gang på høsten, så skal jeg ha fullt bildeshow med lydeffekter og likør.

mandag 5. september 2011

#@!!%

Før i tiden brukte jeg å mislike fisk ganske sterkt. Litt på grunn av de slimete delene, litt på grunn av angsten for å få i meg fiskehud (altså skjell), men mest på grunn av fiskens post mortem hevn, nemlig å spolere ethvert hint av appetitt ved å stikke meg i ganen med sitt meget godt skjulte våpen, nemlig bein. (Kjære fisk: Det redder deg ikke, du er dævv allikavel!)

Uansett. Jeg er over den verste angsten på det område nå, jeg er tross alt voksen blitt. Dette har fisken tydeligvis fått med seg, for i dag fant den en annen måte å hevne seg på, og ikke på den personen som spiste den, men på meg og Jo Sindre. I dag har vi nemlig fotografert litt av referansekolleksjonen til zooarkeologisk avdeling på fakultetet, og vi fikk æren av å starte med (...trommevirvel...) FISKEBEIN!
Og alle vet hvor små, usynlige og mangfoldige disse småjævlene er. Og alle skulle fotograferes hver for seg, i forskjellige vinkler. Og det var mange av dem. Så ufattelig mange av dem... Og timene gikk, og jeg kunne høre fisken le fra det hinsidige.

Hele seansen gjorde meg litt deprimert, så god natt.

søndag 4. september 2011

Bein!

Som nevnt tidligere har jeg da vasket en del bein. Jeg har nå "avansert" og fått prøvd meg på å sette sammen ødelagte knokler. Litt mer moro enn vasking.

Baby-skalle. Utfordring, gitt.

Ikke helt sømløst.


Mangler noen biter, men det begynner da å ligne noe(n?).


Jo sindre og Julio. Julio er ansvarlig for laben og er den som gir oss arbeidsoppgaver. Snakker nesten ikke et ord engelsk, men en veldig skjønn fyr. Han snakker dessuten veldig sakte og gestikulerende, så jeg forstår da litt av hva han prøver å formidle.

Ellers har vi vært på zooarkeologisk avdeling. Samme gata, bare med dyrebein i stedet. Det skal nevnes at det er hakket vanskeligere. Fikk prøve oss på å sette sammen skjelettet av en villkatt uten å lykkes noe videre. Fikk knapt nok til å skille kattebein fra andre dyrebein.
Mennesker er enklere sånn sett.

onsdag 31. august 2011

Jobb.

Det er nemlig det jeg har gjort de siste to dagene. Lesing kan vel også regnes for jobb å være, men det er gøy å gjøre nytte for seg på andre områder også. Den typen jobbing jeg har gjort er imidlertid av den meditative, rutinemessige sorten, jeg har nemlig vasket bein. Altså knokler, ikke føtter.
Jeg sitter da med en tannbørste over et vaskefat og skrubber til knoklene skinner. Det som er ufattelig gøy med dette, er at jeg lærer meg navn og tilhørighet i skjelettet, samt at jeg blir sittende og gruble litt på hvem det faktisk er jeg rengjør.
Den ene personen vet jeg forsåvidt at var et seks år gammelt barn, og jeg har også vært borti noen sjøkuer. Og en hund.

Skjeletter er gøy!

Ellers har jeg vært en snartur innom zooarkeologisk seksjon, og det ser ut til at jeg skal pares opp med en av studentene der for å hjelpe vedkommende med analyse av noen dyrebein.
Det blir spennende, ettersom de kan like mye engelsk som jeg kan spansk. Hurra.

Ellers står alt bra til, men savner fortsatt Norge og Trondheim og Martin og høsten og sånn.

mandag 29. august 2011

En uke siden sist, gitt.

Værgudene har bestemt seg for å gi meg en liten smakebit av hva som ligger i begrepet "orkansesong". Vinden uler rundt husnåva, regnet høljer ned, og det lyner og tordner med jevne mellomrom. Jeg sitter på rommet mitt med gardinene trukket for, men likevel ser jeg lynet. Braket kom i samme øyeblikk, og jeg tror huset ristet litt... Begynner å bli skummelt dette...

Før her en dag


Ellers kan jeg melde om at jeg siden sist nok en gang har beveget meg nær Mayaenes Xibalba, og jeg mister litt av den sunne skepsisen hver gang. Satte også ny personlig dybderekord på 35 meter. Jeg har også fått besøke hulen "min", Cueva Manitas, og det var kjærlighet ved første blikk. I første omgang har jeg bare vært der for å orientere meg litt, så jeg kan planlegge litt hva jeg trenger å gjøre fremover.


Håndavtrykk og et lite fotavtrykk i Manitas


Risset figur i cueva Manitas

Ruth fra NatGeo var med oss på hulevandring (deterkultdet...)


Lisa og Jo Sindre (?) i Cueva Manitas

Ellers tilbringes dagene på "kontorkottet" hvor planen fremover er å lese seg opp på Puuc-regionen, hvor vi skal få være med på feltarbeid om noen ukers tid (blir det sagt i alle fall). Det kan bli spennende.

Ellers kan jeg nevne at jeg i går brukte hele kvelden på å se alle tre twilight-filmene. Jeg tåler seriøst ikke varmen...
Har forøvrig ikke blitt en fregne brunere, så folk kommer nok til å bli skuffet over løden min når jeg kommer hjem igjen.