#@!!%

Før i tiden brukte jeg å mislike fisk ganske sterkt. Litt på grunn av de slimete delene, litt på grunn av angsten for å få i meg fiskehud (altså skjell), men mest på grunn av fiskens post mortem hevn, nemlig å spolere ethvert hint av appetitt ved å stikke meg i ganen med sitt meget godt skjulte våpen, nemlig bein. (Kjære fisk: Det redder deg ikke, du er dævv allikavel!)

Uansett. Jeg er over den verste angsten på det område nå, jeg er tross alt voksen blitt. Dette har fisken tydeligvis fått med seg, for i dag fant den en annen måte å hevne seg på, og ikke på den personen som spiste den, men på meg og Jo Sindre. I dag har vi nemlig fotografert litt av referansekolleksjonen til zooarkeologisk avdeling på fakultetet, og vi fikk æren av å starte med (...trommevirvel...) FISKEBEIN!
Og alle vet hvor små, usynlige og mangfoldige disse småjævlene er. Og alle skulle fotograferes hver for seg, i forskjellige vinkler. Og det var mange av dem. Så ufattelig mange av dem... Og timene gikk, og jeg kunne høre fisken le fra det hinsidige.

Hele seansen gjorde meg litt deprimert, så god natt.